Da Hansine fikk se den lille gutten halvveis nede i bakken, forsto hun at noe hadde skjedd. Jo var bare iført en tynn skjorte og bukse, og på beina hadde han raggsokker, ikke noe annet. - Jo! Hun slapp kurven og løp mot ham. - Kjære vene, hva gjør du her, lille venn? Hun tok ham i armene. Gutten var iskald, og hikstet og gråt. - Hvor er mor? Hun forsøkte å nå inn til ham, men ga opp. Han boret hodet inn mot halsen hennes og skalv av kulde og fortvilelse. La det ikke ha skjedd noe med Sigrid. Kjære Gud ... Hun løp det siste stykket med Jo i armene, så den åpne døren og stormet inn.