Det er i hagen foran huset, bygget i 1702 over produksjonsstedet, Henri Frapin liker å slappe av på disse vårsøndagene. Han tenker på denne regionen, på skoger, elver og beitemarker, der han ble født og som renner gjennom hans årer. Han reflekterer over denne mannaen fra denne nektaren som familien har produsert siden 1889. Hans favorittøyeblikk er når sønnen slutter seg til ham rundt kl. 11.00 når solstrålene varmer denne skogen over Segonzac.Styret er allerede klart. Sønnen hans setter seg ned og uten et ord, gjenopptar løpet av denne metaforiske kampen, denne foreningen med faren i gleden av spillet. Vårbrisen bærer på vingene hans den friske lukten av de omkringliggende lundene. Solen varmer sitrusfruktene som modnes i terrakottagryten som er plassert på bordet, mens irisene og heliotropen langs stien som fører til fortrinnene kvitter seg med dugglaget sitt og buler opp brystet for å balsamere luften. Henri serverer sønnen sin tradisjonelle kardemommete, et krydder hvis opprinnelse